Åpning av nettbutikken

Etter å ha gått "svanger" med "Englefjes og alver" lengre enn langt, er det godt å være igang! I nettbutikken www.englefjesogalver.no håper vi å plukke ut produkter som stimulerer og engasjerer barn til læring gjennom lek. Samtidig håper vi på at foreldre eller andre voksne kan kjøpe et produkt med et utviklingsperspektiv.

Kveldene i oktober og november har gått med til dette. Det er fint at vi nå er igang!

Vi har valgt å slippe butikken i dag, selv om vi har mye retting av tekst og bildekvalitet foran oss. Vi har også flere produkter som vi vil legge inn fortløpende. Vi venter blant annet på pakkene fra Anja Harms i Danmark. Gleder oss til å få de ut i butikken vår. 

På denne bloggen håper vi å formidle kunnskap om produkter og utvikling. Det gleder vi oss til! Dere kan også følge oss på Facebook (Englefjes og alver- pedagogiske leker), og på Instagram som englefjesogalver.

Nettsiden
www.firstwebhouse.com har bistått oss i prosessen, og vært tålmodige med oss. De holder til på Gjøvik, vår hjemby, og vi er glad for at vi skal få support framover nå som vi nå må løse utfordringer som kommer med åpen nettbutikk.

Logo
Logoen vår er tegnet av Henning Smistad. Gjøvikgutt som studerer i Trondheim. Vi fikk logoen i april, og har rukket å bli glad i den lille fyren med det snille ansiktet, og som dominerer logoen. Den lille alven er med, og gjør logoen vår personlig.

Forøvrig er dette et familieprosjekt. Hovedansvaret ligger selvfølgelig hos de voksne i huset, men barna deltar med praktisk hjelp på lager, og etterhvert med pakking og sending av pakker på postkontoret. Vi gleder oss!

Håper dere vil følge oss!

Hilsen Benedicte og Gard

Når grønnsakene flyr

De som leser bloggen min har nok fått med seg at Alva er en svært delaktig 3- årig dame på kjøkkenet. I dag deltok hun på vanlig vis med å forberede middagen. Hun hentet poteter, melk, smør og fiskepudding på en høyst normal og fin måte. Men noe skjedde da hun var i grønnsaksskuffen...

Vips kom det en rød paprika i lufta, og jeg fikk tatt opp igjen gamle håndballkunster. Fanget paprikaen relativt greit til tross for at den kom susende høyst uventet.

Siden vi ikke skulle ha paprika, ga jeg den til Alva igjen for at hun kunne legge den tilbake i skuffen. Det gjorde hun, og jeg fikk gitt henne ny instruksjon. "Vi skal ha gulrøtter. De kan ikke kastes!"

Det gikk vel 3 sekunder og vips! Der kom det to gulrøtter i lufta... Jeg klarte nok en gang å fange det uventede, og rakk ikke å si noe før Alva proklamerer entusiastisk:

" Se, det kan de! De kan kastes!"

Og hva svarer en mor da? I troverdighetens navn?

"...Hvis ikke, kan foten din falle av!"

Jeg er pedagog. Det betyr likevel ikke at jeg er pedagogisk til enhver tid... Og det fikk jeg nok en gang erfare, for et par kvelder siden. På badet, etter at Alva hadde dusjet.

Alva misliker sterkt å klippe tåneglene. Og da mener jeg sterkt. Hun liker ikke å klippe negler i det hele tatt, men tåneglene er det desidert verste. Det er en kamp hver eneste gang, og jeg skal ikke juge å si at hun aldri vinner den. Nei, noen ganger gir vi opp og utsetter det til dagen etter, og noen ganger til dagen etter det også.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å klare det. Rett og slett for at det var høyst nødvendig. Jeg gjorde et forsøk på å være tydelig på hva vi skulle, samtidig som jeg prøvde å trygge henne og gjøre henne medgjørlig med å si de vanlige, kjente tingene: "Vi må klippe neglene, Alva, det er jo negleneog håret som vokser på kroppen vår og som vi må klippe med jevne mellomrom", "Det går så fort! Og jeg skal være så forsiktig! Det har jo aldri skjedd at det har gjort vondt?", "Hvis du samarbeider nå, skal jeg lese en ekstra historie for deg på senga!" Alva nektet, gjemte beina, gråt og ville slettes ikke samarbeide. Hun hadde bestemt seg for å vinne sin kamp. Og det hadde mor bestemt seg for også.

Etter flere runder med at vi "MÅ", som slettes ikke er et godt ord for å skape samarbeid, hører jeg meg selv si:

          
"Alva, vi må klippe neglene dine! Hvis ikke, kan foten din falle av!"


Det ble merkelig stille på badet, gitt... Både mor og datter trengte noen sekunder på å fordøye den.

Jeg husker tankene inne i hodet mitt: "Jeg sa at foten kan falle av... I alle dager, hvor kom det fra? Foten falle av!?"

"...hvis ikke kan foten din falle av!"

Til og med far kom innom badet. Han sa ingenting, men et overrasket blikk og noe undrende ansiktsuttrykk, fikk jeg med meg i blikkvekslingen. Og det gjorde at jeg raskt tenkte at dette må vi nok ta en prat om etterpå.

Etterpå, ja. For 3- åringen ble klar. Klar for å klippe de hersens tåneglene. Far gikk ut igjen, og Alva og mor fikk begynt "den store tånegle-klippe-seansen". Eller skal vi heretter kalle det "den store redd-foten-seansen"?

Denne gangen gikk det glimrende. Alva satt stille, og jeg fikk god arbeidsro, samtidig som jeg fikk snakket rolig med henne og trygget henne underveis. Der og da la jeg den uheldige setningen til side, og fikk gjennomført mitt mål. Hun uffet seg underveis, og var litt skeptisk, men det hele gikk fort og greit unna. Jeg oppmuntret og roste henne underveis, i håp om at neste gang vil dette gå glatt.

Når tåneglene er klipt, og mor er fornøyd til tross for uheldig valg av konsekvens, rekker Alva ut hånda. Hun vil klippe neglene på hendene også. Siden de ikke er så lange, sier jeg at det kan vi gjøre en annen dag. Da ser Alva på meg, og sier:



               "Mamma, du vil vel ikke at hånda på ongen din skal falle av!?"

"Mamma, du vil vel ikke at hånden på ongen din skal falle av?"

Å, nei! Jeg hadde håpet at setningen ikke hadde satt seg fast i det lille hodet, men den gang ei... Og jeg måtte jo si at jeg ikke ville at " hånda på ongen min skulle falle av". Dermed ble neglene på hendene klipt også. Og den lille sov godt på natta... Det gjorde mor også, men setningen har satt seg. Hvor i all verden kom den fra? Den var helt ny. Helt ny i min snart 22-årige karriere som mor. Effektiv var den, men som PMTO- terapeut, med stor tro på milde konsekvenser, vil jeg si at det var en svært uheldig og lite gjennomførbar konsekvens. Heldigvis fikk vi det til, og slapp dager med venting på at foten kunne falle av...