torsdag 26. januar 2012

"...Hvis ikke, kan foten din falle av!"

Jeg er pedagog. Det betyr likevel ikke at jeg er pedagogisk til enhver tid... Og det fikk jeg nok en gang erfare, for et par kvelder siden. På badet, etter at Alva hadde dusjet.

Alva misliker sterkt å klippe tåneglene. Og da mener jeg sterkt. Hun liker ikke å klippe negler i det hele tatt, men tåneglene er det desidert verste. Det er en kamp hver eneste gang, og jeg skal ikke juge å si at hun aldri vinner den. Nei, noen ganger gir vi opp og utsetter det til dagen etter, og noen ganger til dagen etter det også.

Denne kvelden hadde jeg bestemt meg for å klare det. Rett og slett for at det var høyst nødvendig. Jeg gjorde et forsøk på å være tydelig på hva vi skulle, samtidig som jeg prøvde å trygge henne og gjøre henne medgjørlig med å si de vanlige, kjente tingene: "Vi må klippe neglene, Alva, det er jo negleneog håret som vokser på kroppen vår og som vi må klippe med jevne mellomrom", "Det går så fort! Og jeg skal være så forsiktig! Det har jo aldri skjedd at det har gjort vondt?", "Hvis du samarbeider nå, skal jeg lese en ekstra historie for deg på senga!" Alva nektet, gjemte beina, gråt og ville slettes ikke samarbeide. Hun hadde bestemt seg for å vinne sin kamp. Og det hadde mor bestemt seg for også.

Etter flere runder med at vi "MÅ", som slettes ikke er et godt ord for å skape samarbeid, hører jeg meg selv si:

          
"Alva, vi må klippe neglene dine! Hvis ikke, kan foten din falle av!"


Det ble merkelig stille på badet, gitt... Både mor og datter trengte noen sekunder på å fordøye den.

Jeg husker tankene inne i hodet mitt: "Jeg sa at foten kan falle av... I alle dager, hvor kom det fra? Foten falle av!?"



"...hvis ikke kan foten din falle av!"


Til og med far kom innom badet. Han sa ingenting, men et overrasket blikk og noe undrende ansiktsuttrykk, fikk jeg med meg i blikkvekslingen. Og det gjorde at jeg raskt tenkte at dette må vi nok ta en prat om etterpå.

Etterpå, ja. For 3- åringen ble klar. Klar for å klippe de hersens tåneglene. Far gikk ut igjen, og Alva og mor fikk begynt "den store tånegle-klippe-seansen". Eller skal vi heretter kalle det "den store redd-foten-seansen"?

Denne gangen gikk det glimrende. Alva satt stille, og jeg fikk god arbeidsro, samtidig som jeg fikk snakket rolig med henne og trygget henne underveis. Der og da la jeg den uheldige setningen til side, og fikk gjennomført mitt mål. Hun uffet seg underveis, og var litt skeptisk, men det hele gikk fort og greit unna. Jeg oppmuntret og roste henne underveis, i håp om at neste gang vil dette gå glatt.

Når tåneglene er klipt, og mor er fornøyd til tross for uheldig valg av konsekvens, rekker Alva ut hånda. Hun vil klippe neglene på hendene også. Siden de ikke er så lange, sier jeg at det kan vi gjøre en annen dag. Da ser Alva på meg, og sier:



               "Mamma, du vil vel ikke at hånda på ongen din skal falle av!?"



"Mamma, du vil vel ikke at hånden på ongen din skal falle av?"


Å, nei! Jeg hadde håpet at setningen ikke hadde satt seg fast i det lille hodet, men den gang ei... Og jeg måtte jo si at jeg ikke ville at " hånda på ongen min skulle falle av". Dermed ble neglene på hendene klipt også. Og den lille sov godt på natta... Det gjorde mor også, men setningen har satt seg. Hvor i all verden kom den fra? Den var helt ny. Helt ny i min snart 22-årige karriere som mor. Effektiv var den, men som PMTO- terapeut, med stor tro på milde konsekvenser, vil jeg si at det var en svært uheldig og lite gjennomførbar konsekvens. Heldigvis fikk vi det til, og slapp dager med venting på at foten kunne falle av...