Hverdagsteateret - rolleleken

Jeg elsker å lene meg tilbake for å observere barn i lek. Små barns rollelek kan minne om et teater, en tolkning av hverdagen som gir meg innblikk i barnets forståelse av omverdenen. En friscene med plass for improvisert hverdagsdrama. Noen ganger framstilt i monolog, andre ganger en dialog barn imellom eller mellom barn og voksen.

Jeg lar meg imponere av organiseringen, innlevelsen og improvisasjonen- gang på gang. Her er det lett å se barnets talent for organisering, utøvelse og gjennomføring.

Hjemme hos oss får vi ofte tildelt roller i leken. Noen ganger (ganske ofte), får vi voksne og store søsken forespørsel om vi vil delta, og ta imot en rolle. Sier vi ja til det, får vi et klart "set-up" og vi er i gang. Regissøren trer frem, og her er det bare å stille opp uten noe som helst manus. Vi får som oftest en av disse rollene; mor, far, besteforelder, butikkdame, barnehageansatt, taxisjafør, buss- eller togpassasjer. Og noen ganger får vi bare en rolle som en helt ukjent og tilfeldig dame, og akkurat den rollen tildeles som oftest de gangene vi går til barnehagen. Når vi kjører kan jeg plutselig fra baksetet få beskjed om hvor hun skal (adresse) og da er jeg jammen meg, vips, blitt taxisjåfør. Til opplysning er hun flink til å betale for seg. Riktignok med kvitteringer fra parkeringsautomater, men det duger :-)


Når vi går til barnehagen, gatelangs i Gjøvik, kan det plutselig komme fra Alva: "Jeg heter Mari. Jeg er sju år. Jeg går til skolen. Jeg møter deg på veien, men kjenner deg ikke."

Da er vi igang. 4-åringen (nå 5 år) insisterer på å bære sekken, som er litt for stor og litt for tung til å bære alene. Jeg gir henne sekken, og i starten tenkte jeg at den gir hun fra seg når bakkene opp mot barnehagen starter. Men neida, hun tråkker standhaftig oppover, snakker hyggelig med meg (den fremmede damen), og deler akkurat passe mye om hva hun skal gjøre på skolen i dag. Hun spør gjerne hva jeg jobber med, og da må jeg si noe annet enn det jeg jobber med til vanlig. Mamma improviserer og jeg kan kjekt si at jeg er lege, tannlege eller lærer. Når vi nærmer oss barnehagen, sier hun takk for følge og at hun må rekke skolen.

På vei inn døra i barnehagen kan hun si. "Nå er jeg Alva". Det betyr at sceneteppet går ned, og siste akt i hverdagsteateret er over for denne gang. Hun er nå bare Alva. I alle fall i garderoben. Hva som skjer når jeg går, er det bare de heldige som jobber i barnehagen som vet.. Jeg håper de lener seg litt tilbake og nyter noen av de unike scenene, selv i en travel hverdag. For meg er disse øyeblikkene svært så gyldne.

Disse øyeblikkene kan komme igjen, men de er aldri helt like. De er unike. De kan ligne hverandre, men det gjøres alltid en vri. Improvisasjonens fordeler. En dag er hun seg selv, en annen er hun Mari 7 år, noen ganger Hilde 10 år, og noen ganger Emelie 16 år. Når hun er 16 år og går på videregående, snakker hun gjerne litt i "mobiltelefonen" (mobilen er da en flat hånd, lagt mot øret). Hun lager avtaler med venninner etter skolen, og hun setter grenser og sier at det ikke passer klokka fem, for da er hun på musikkskolen. Når jeg tusler gatelangs til barnehagen, blir jeg plutselig kastet inn i en dialog iscenesatt av en aktiv 4-åring ( som forsatt er regissør som 5-åring). Det skjer ikke her gang, men med jevne mellomrom. Små øyeblikk, små  innblikk i ei lita jentes tanker og nysgjerrighet for hvordan andre har det i denne verden. For meg gir dette opplevelser og bekreftelse på at den naturlige leken gir barn massevis av læring i leken.

Og til dere som eventuelt har observert ei lita jente, med altfor stor sekk, gå krumbøyd oppover bakkene til barnehagen: Det er ikke helt slik som det ser ut. Jeg vet det ser litt rart ut at mammaen går rolig ved siden av- uten tegn til å ta over sekken. Det er bare oss. Det er bare meg- en fremmed i leken. Og det er bare en 5-åring som i hodet akkurat denne morgenen er 7 år, 10 år eller kanskje 16 år. Og når du er så stor bærer du jo selvfølgelig sekken helt selv.

Vi ønsker alle som leser dette en riktig god helg, med små gyldne øyeblikk. :-)


Benedicte